Meny
Tilbake
Artikkelbilde
shadow shadow
Tekst: Thor Gotaas 25.12.2017 08:00 - oppdatert 25.12.2017 08:00

Det første rennet

I 1920-åra tenkte flere på å arrangere et skirenn til minne om birkebeinernes skitur fra Gudbrandsdalen til Østerdalen vinteren 1206. De brukte bjørk på beina, birk, derav navnet.

Det var borgerkrig i Norge mellom baglere og birkebeinere. Det snaut to år gamle kongsemnet Haakon Haakonson ble båret over fjellet og fraktet til Trondheim. Han ble konge fra 1217 til 1263.

I 1920-åra var Norge en ung nasjon. Vi trengte et skirenn som hedret forfedrenes arv og satte skiløping i et historisk perspektiv. (Ingress)

Løypa og sekken
Skogforvalter Haakon Lie på Lillehammer var den første til å bruke ordet Birkebeinerrenn, i en artikkel i Oslo Aftenavis høsten 1930. Byens skiklubb tok initiativet videre og kontaktet ildsjeler i Østerdalen, lensmann Agnar Renolen på Rena, formann i idrettslaget der. Han tente på ideen.

Hvor skulle løypa gå?
Den måtte innom setre med telefon, der løperne i nødsfall kunne varme seg og der en kunne ha matstasjoner. Derfor ble et enslig spor tråkket fra Rena til Dambua, til Kvarstaddammen, Sjusjøen og Lillehammer – rundt 58 kilometer. Det var sju matstasjoner det første året, og ertesuppe på Sjusjøen. Mange løpere likte å spise middag underveis i lange renn.

Kvinner hadde ikke adgang. Det var klassevis start etter alder og nivå. Alle måtte ha en sekk som veide minst 5,5 kilo. Det skyldtes et behov for mat, drikke og klær i tilfelle storm på fjellet. For å finne passende vekt, pakket man en ryggsekk med god utrustning. Den veide 5,5 kilo.

Starten går
Det var elleve minusgrader på Rena litt før klokka ni søndag 20. mars 1932. Tørrvoks var dagens smurning i det første Birkebeinerrennet. Første pulje var eldste klasse over 32 år, det var gamlekara – eldste løper var 51 år – en olding i datidas idrett. Det var 197 påmeldte og fem-seks etteranmeldte. Radioen hadde sending fra rennet og et fly filmet løperne ved start og på fjellet. Flyet styrtet i tretoppene på Lillehammer og ble knust, men både flyveren og fotografen overlevde. Tryslingen Elling Rønes, som hadde vunnet femmila i Holmenkollen fire ganger og nå var 49 år, tok teten i eldste klasse. Han spiste snus underveis og var særlig god til å stake, dobbelttak med to-tre fraspark, såkalt trysilsleng. Løperne derfra var armsterke og spesialister på å stake, også i motbakker hvis stavtaket tillot det. I racerklassen var en annen trysling, Gjermund Muruåsen, favoritt, etter å ha vunnet femmila i Holmenkollen samme vinter. Publikum ved start ropte "Muruåsen, Muråsen" da løperne suste avgårde, og han lå i tet. Men Muruåsen hadde sovet lite og hatt diare natta før, og ikke fått i seg mat. Han følte seg uggen og brøt etter to mil, men måtte likevel gå tilbake. Det var drøyt å gå fire mil på tom mage.

En god nordtrønder
Mellom Nysetra og Sjusjøen gikk Trygve Beisvåg, Vålerengens Idrettsforening fortest av samtlige løpere. Han kom fra øya Elvalandet i Fosnes kommune nær Namsos, men bodde i Oslo og jobbet på jernbanen. Han var mekaniker, men jobbet også som signalist og løp ved siden av togene med flagget i hånda og fikk trening i arbeidstida. Beisvåg var etteranmeldt og sto ikke i programmet. Derfor var det overraskende at han ledet og passerte like bak Elling Rønes, som lå først i løypa fordi eldste klasse en halv time før racerklassen.

Tilskuerne ropte til Beisvåg at han stadig tok innpå. På de siste myrene ned mot Lillehammer staket Rønes alt han maktet og kom i mål på 5.19.04, den første sluttida i Birkebeinerrennets historie. Like bak kom Trygve Beisvåg inn på 4.51.40, rennets første vinnertid.

Merket og premieutdeling
På forhånd annonserte arrangøren med et merke og ei maksimaltid. Den var ikke satt på forhånd og ble diskutert heftig før premieutdelingen i Lillehammer Sparebanks lokale om kvelden 20. mars. Et orkester spilte for skiløperne og andre interesserte som ventet på premieutdelingen. Klokka ble åtte og ni uten at en eneste premie var delt ut.

Bak et teppe på scena satt en komité og spekulerte på maksimaltider, skrev resultatlister og diskuterte. Publikum begynte å pipe og kremte utålmodig. Klokka var over ti da de første premiene ble delt ut. Maksimaltida ble satt på skjønn, likt med en løper i hver klasse. Først i 1934 kom den varige regelen med et gjennomsnitt av de fem beste i hver klasse og et tillegg på 25 prosent.

Aksel Johansen fra Veldre i Hedmark klarte merket på sekundet i 1932, tida var 6.34.17. Han eide ikke langrennsski og hadde høvlet til et par hoppski for å gjøre dem lettere. Han fikk krampe mot Midtfjellet, tenkte å bryte og stoppet en halvtime, men pinte seg videre. Han fant ut at det var kortere å gå til mål enn å gå på ski hjem til Veldre.

Etter rennet dro han på skifesten på Lillehammer som varte nesten hele natta. Etter to timers søvn gikk Aksel Johansen på ski på landeveien hjem til Veldre, 45 kilometer, med ryggsekk. "Da je kom hematt, drog je fort ned gardina og låste døra. Je ville kvile."

Det første Birkebeinerrennet ble en folkefest og fikk bred dekning i rikspressen. Turrrenn skulle også motivere mosjonister til å trene og konkurrere. Det fine med Birkebeinerrennet var at eliten og koffertløpere gikk i samme spor. Rennet inspirerte også til turrenn rundt om i Norge, bortimot alle med krav om sekk. Definisjonen på et turrenn var at løperne måtte gå med sekk.

load articles
Generalsponsor:
Webkamera
Webkamera